Rumling
“Rumling” is a book that Helge is currently working on. It´s a story about a young man searching for his sister in a post-apocalyptic Oslo. Here is an excerpt from the book itself.
(Only in Norwegian)
Stemmen slo gjennom røykskyen, og Alex kunne se konturene av en liten, spinkel mann. Da han kom nærmere, kunne Alex se den slitte boksebadekåpen som omkranset den tynne kroppen. Den glinset i lyset fra månen, og var altfor stor for denne mannen. Mikkel tok han i hånden og vinket Alex og Steven inn gjennom de store gitterdørene til Blå. Rustfritt stål. Alex kjente på de glatte, kalde dørene, og prøvde å huske sist han hadde sett et så urørt sted, midt i Oslo. Innsiden av det store lokalet var dekorert med stearinlys som blafret i det gitterdørene lukket seg bak dem. Vinduene var stengt med planker og en lang kjetting som gikk fra vindu til vindu som en juletrelenke. Veggene var dekorert med plakater av gamle slitere innenfor punkrocken og electronicaverden, og en stor graffititegning av smurfesex kastet glans over den slitne, lave scenen som prydet halve lokalet. Store tretønner sto langs veggene som i en fransk vinkjeller. Et digert hjemmebrentanlegg dominerte på scenen med gummislanger som svinget seg i spiraler over anlegget og langs veggene. De endte opp i små, gjennomsiktige glasskrukker på bardisken, som allerede var fylt opp med lignende krukker med etiketter i alle regnbuens farger. Rommet var spartansk innredet med bruskasser og trepaller som stoler og bord. Denne lille, spinkle mannen satte seg på en diger, sammengaffet bruskassetrone med noe som lignet på en liten hagle i hånden. Han vinket Alex og de andre bort til noen bruskasser som sto foran tronen. Han strøk over haglen og ba dem med en lys, østeuropeisk aksent å ta plass. Han snudde hodet mot Mikkel, og ansiktet hans lyste opp. Mikkel derimot, snudde seg mot Steven i avsky, men klarte å dra frem et av de mer falske smilene Alex hadde sett på en god stund.
-Mikkel, godt å se deg igjen. Jeg skulle gjerne spurt hva denne gleden skyldtes, men er det noen vits?
-Takk det samme Pjotr. Nei vi har egentlig ganske dårlig tid, så vi vil helst bare komme i gang.
-Åh, så synd. Jeg hadde virkelig trodd at denne gangen kom til å bli annerledes. Jeg har alltid syntes at du var spesiell du, Mikkel. Som meg.
-Beklager, er nok fortsatt som alle andre. Hva skjedde med de andre leketøyene dine som du svanset rundt med sist? Får du ikke nok ut av dem?
-Ah, men Mikkel, du vet jo hvordan jeg er. Jeg klarer ikke å holde interessen over lang tid, dessuten begynte de å bli for gamle for meg. Kastet to av dem ut i forrige uke, de hadde ikke noe mer å tilby meg. Mobben tar seg heldigvis av dem etter hvert, så slipper jeg å ha dem tryglende utfor døren min. Men du kjenner meg, jeg har alltid et par til på loftet. Sikker på du ikke vil bli litt ekstra? Den siste jeg fikk tak i er helt fantastisk. Purung og nydelig, må bare få banket litt disiplin i han først. De er så voldsomme av seg vet du.
-Takk, men nei takk Pjotr. Hør her, vi vil bare…
-Jajaja, greit. Unnskyld meg for å prøve å være en god vert. Hvor mye vil du ha?
-To krukker bør holde, det blir fire pakker røyk, ikke sant?
-Nja, jeg har egentlig gått opp i pris, men siden det er deg, skal du få dem for fire. Stamkunderabatt om du vil.
-Takk Pjotr.
-Ikke tenk på det. Men jeg håper du fortsatt vurderer sponsoravtalen min?
-Ja, jeg gjør det Pjotr. Må ha litt mer tid bare.
Pjotr klødde seg håret som omkranset den skinnende skallen, og så med et skuffet blikk på Mikkel.
-Hva er det å tenke på? Avtalen er jo gullkantet! Du ”mister” de små forkomne du finner på patruljene til meg, og jeg gir deg så mye drikke som du klarer å bære med deg.
Mikkel smilte og ristet rolig på hodet. Han var tydeligvis opprørt, og så bort på Steven med avsky i blikket. Pjotr fnyste av svaret, la fra seg haglen og gikk bort til baren. Han lette rundt i hyllene bak bardisken, og plukket ned to krukker med grønne etiketter på.
-Skal dere drikke dem her, eller skal jeg pakke det inn?
-Pakk det inn Pjotr, vi sparer det til senere.
Pjotr smilte og fant frem en rull med brunt innpakkingspapir. Han pakket inn krukkene møysommelig og knyttet sammen papiret med en liten, kraftig tråd. Mikkel bort. Mikkel reiste seg fra bruskassen og la krukkene forsiktig ned i de dype lommene på frakken. Alex og Steven reiste seg, og fulgte etter Mikkel ut gjennom gitterdørene. I det Alex snudde seg for å lukke døren, hørte han noen gråtkvalte klynk fra etasjen over, etterfulgt av noen hissige gloser fra Pjotr. I mørket fra trappeoppgangen på andre siden av gangen, så han et par forskremte øyne lyse opp i mørket. Alex lukket øynene, sukket, og kunne kjenne de små øynene følge han ut i det han lukket døren foran dem.
(Picture taken from Wallpaper Alley, art direction by Kim)